Tekst og foto: Marianne Billing
 |
|
Astrid Johansen fikk livet totalt forandret da hun ble påkjørt på vei til skolen for 11 år siden. Akkurat den dagen brukte hun ikke hjelm, og attenåringen som kjørte på henne fikk solen i øynene mens han foretok en forbikjøring. |
Astrid Johansen var en skoleflink, aktiv, pliktoppfyllende og musikalsk 14-åring. Hun hadde hodet fullt av planer og ambisjoner. Drømmen var å bli lege. 25 september 1996 syklet hun til skolen som vanlig. Det eneste uvanlige den dagen var at hun ikke hadde hjelm, hun hadde en avtale etter skolen og ville ikke ha noe å bære på.
Fatal forbikjøring
Rett utenfor hjemmet skjer det fatale. En elev på vei til videregående skole i bil, kjører forbi en buss som står på holdeplassen, får sola i øynene og ser ikke Astrid som kommer syklende. I to uker ligger hun i koma på Ullevål, kritisk skadet, på grensen mellom liv og død. Etter én måned våkner hun langsomt til liv igjen, med knust høyrebein og store hodeskader.
– Jeg var verdens mest forsiktige jente, et «mønsterbarn» som gjorde det mamma og pappa sa. Venninnene mine syntes det var rart at det var jeg som ble påkjørt, også uten hjelm. Jeg som alltid brukte hjelm. Det var det ingen andre i klassen som gjorde lenger, forteller Astrid.
Måtte lære å snakke
Da hun våknet kunne hun ikke snakke, og det var ikke sikkert hun fikk beholde beinet. Alt måtte læres på nytt. De neste tre
månedene var hun på Sunnaas sykehus.
– Jeg er kjempeglad for at jeg kom til Sunnaas. Der gjorde jeg store framskritt. Før jeg dro på julepermisjon fikk jeg verdens
flotteste julegave av legene.
– Jeg fikk lov å trå på høyrebeinet igjen, sier Astrid.
I dag halter hun, men det er hodeskadene som forandret livet hennes.
Sliter med tapsreaksjoner
Lenge trodde Astrid at hun kunne få tilbake det livet hun hadde før ulykken. Hun gjorde ferdig ungdomsskolen og begynte rett
på videregående. Det ble vondt for den skoleflinke jenta.
– Når man er vant til å være en av de flinkeste i klassen er det en skikkelig nedtur å få firere. Jeg slet med konsentrasjonen,
hukommelsen var ikke som før, og jeg ble veldig fort utslitt, både fysisk og mentalt. I friminuttene orket jeg ingenting,
og ble bare sittende ved pulten, forteller Astrid.
Selv om all tid og overskudd gikk med til skolearbeidet klarte hun ikke å fullføre.
Ble uføretrygdet
I dag er 25-åringen uføretrygdet. Hun bor i egen leilighet, klarer seg bra i det daglige, men sliter med sorgreaksjoner og
føler til tider at livet er meningsløst.
– Jeg gikk fra å være en S-elev til å bli 100 prosent ufør. Jeg har vært på en rekke tiltak, men det var aldri noen jobb i
den andre enden. Jeg ser at klassekameratene og søsknene mine har tatt utdannelse og har fått gode jobber. Det gjør vondt
å tenke på hva jeg har mistet, særlig når folk spør hva jeg driver med. Jeg husker hvor flink jeg var til å spille piano.
Det siste året har hun slitt med selvmordstanker og har vært innom psykiatrien.
– Jeg har aldri fått noen begavelse for den jeg mistet, og jeg mistet de delene av meg selv jeg var aller mest glad i, sier
Astrid.
Kamp mot trygdekontoret
Noe av det vanskeligste har vært å kjempe mot trygdekontoret for å få beholde hjelpemidler som letter hverdagen.
– Det er veldig nedverdigende å måtte bevise for trygdekontoret hvor dum jeg har blitt. Hodeskader er slitsomme, for de synes
ikke. Det er vanskelig for deg å se hvor tomt det er inni meg, sier Astrid.
God støtte fra familien
Heldigvis har familien støttet henne hele veien. Sissel og Åge Johansen, og de to søsknene til Astrid som var ni og tolv år
da ulykken skjedde, ble revet ut av sin vanlige tilværelse. De første 14 dagene bodde foreldrene på Ullevål.
– Det var tøft. Vi fikk jo beskjed om at hun kunne dø, sier Sissel.
– Hun ble omtrent som en slagpasient, kunne ikke spise selv og ikke snakke. Hun ble satt helt utenfor, sier Åge.
Tøft år
Etter den mest kritiske fasen skulle man tro at tilværelsen ville bli lettere. Så enkelt er det ikke.
– Å bli så hardt trafikkskadet som Astrid ble er noe du må leve med resten av livet. Sorgprosessene kommer og går hele veien.
Dette året har vært veldig tøft. Det er kanskje først nå det har gått opp for henne hva ulykken egentlig har betydd. Hun sliter
med å fylle dagene sine, sier Sissel, og kjemper med tårene.
–Vi har forsøkt å fokusere på det hun kan og det som er positivt. Det har vi prøvd hele veien. Astrid klarer seg jo bra også.
Hun er jo en ressurssterk jente fremdeles, understreker Sissel.
Jobber gratis
Til tross for alle problemene har Astrid klart å holde seg aktiv – ved å jobbe gratis. Hun arbeider på bibliotek en gang i uka og på bondegård en gang i uka, hun er speiderleder og hun er med i styret av Landsforeningen for trafikkskadde i Sarpsborg lokallag. På våren er hun med i aksjonen «Ticket to ride», trafikkforebyggende arbeid rettet mot russen. Hun deltar i Trygg Trafikks «Ikke tøft å være død»-team som reiser rundt på ungdomsskoler, og hun besøker barneskoler og holder egne foredrag.
– Hvis det jeg sier til barna kan være med på å endre deres holdninger og oppførsel i trafikken slik at de ikke blir involvert eller skadd i ulykker er det verdt hvert eneste minutt. Og hver krone jeg kunne ha tjent, sier Astrid.
Bruk hjelm!
Hun spør alltid barna hvor mange av dem som bruker hjelm. Så spør hun lærerne. Da hender det de blir veldig flaue.
Til barna pleier hun å si:
– Bruk de hjelpemidlene som finnes, som bilbelte og hjelm. Ikke stol på at de dere møter i trafikken gjør alt riktig. Ta høyde
for at uventede ting kan skje. Det er ikke sikkert at ulykken er din skyld, sier Astrid.
