Tid for tøffere tiltak

Fjoråret ble nok et trist år i trafikken. Det er grunn til å frykte at den positive utviklingen har snudd, og at nullvisjonen beveger seg utenfor rekkevidde. Nå trenger vi politisk mot og tøffere tiltak – og vi har ingen tid å miste.

Direktør Jan Johansens leder i årsberetningen for 2023.

114 omkomne gjorde 2023 til et like dårlig år for trafikksikkerheten som ulykkesåret 2022. Vi er langt unna målkurven for å nå det nasjonale etappemålet om maks 350 drepte eller hardt skadde i trafikken i 2030.

Norge har lenge vært verdens mest trafikksikre land. Det er resultat av langsiktig, solid og planmessig arbeid av alle som arbeider med trafikksikkerhet – en innsats vi i Trygg Trafikk skal bidra til å styrke og videreføre.

Nå må vi ta inn over oss at den gode utviklingen har snudd, i hvert fall på kort sikt.

Da samferdselsministeren i fjor høst inviterte aktørene innenfor trafikksikkerhets-arbeidet til krisemøte, var det ut fra en erkjennelse av at kampen mot den negative utviklingen må intensiveres. Det er en kamp som må kjempes på flere fronter.

Vi trenger økte ressurser til å styrke det gode langsiktige arbeidet som triangelet av kampanjer, folkeopplysning og politikontroller utgjør. Men mer enn noen gang trenger vi virkemidler som ligger utenfor rekkevidden til oss som jobber med opplæring, påvirkning og holdningsskapende arbeid. For hvis vi skal komme på rett kurs mot nullvisjonen, behøver vi strakstiltak som bare politikere og myndigheter kan prioritere og iverksette. Og det haster.

Tiden er inne for at vi som samfunn inntar en langt tøffere holdning overfor de verste trafikksynderne – med strengere lovgivning og hardere sanksjoner. Stortinget

har bedt regjeringen tydeliggjøre reglene om inndragning av kjøretøyet til ekstreme råkjørere, slik Danmark har gjort med hell. Det er nettopp den typen målrettede tiltak vi trenger.

Et annet tiltak er forbud mot teknologi og tjenester som varsler om politikontroller. Slike tjenester undergraver politiets viktige arbeid. Vi er faktisk helt avhengig av at folk oppfatter at risikoen for å bli tatt for lovbrudd på veien er høy.

Bruk av mobiltelefon i trafikken er et økende problem – særlig med tanke på at uoppmerksomhet er en faktor i 1 av 3 dødsulykker. Dagens lovgivning gir et altfor stort rom for skjønn. Her trenger vi en tydeliggjøring av hva som er lov, og ikke lov.

Mye handler om å skjerpe lovverket – men også om å ta i bruk teknologi som alkolås og fartssperre for å stoppe de verste synderne. Vi må rett og slett tørre å forskjellsbehandle folk. Det er ingen menneskerett å bryte loven.

Et annet tiltak som vil være virkningsfullt, er å kartlegge og sette inn målrettede tiltak mot ulykkesbelastede strekninger. Det kan være så konkret som å sette opp streknings-ATK, redusere fartsgrensen, rette opp kurvatur eller etablere forsterket midtoppmerking. Fart er fremdeles en av de viktigste ulykkesfaktorene, og selv det å få senket hastigheten med bare 10 km/t kan redde flere liv. Nå trenger vi handlekraft fra våre folkevalgte, men det er ikke nok. Vellykket trafikksikkerhets-arbeid er et samarbeidsprosjekt mellom en rekke aktører – sentrale myndigheter, organisasjoner og kommuner. Men den viktigste forskjellen er det likevel den enkelte av oss som utgjør — de holdningene vi har, og de valgene vi tar.